Modhund - et forum for den treningsglade!

Jeg har i mange år vært aktiv på forumet på Canis.no. Det er jeg fortsatt. Men når jeg startet der var det i håp om å få oppmuntring til trening og med mål om å diskutere hundetrening. Oppmuntring til trening har det vært svært lite av på det forumet. Diskusjon rundt hundetrening har det vært mye av - men ikke helt den typen jeg hadde håpet på når jeg ble med der. Jeg hadde nok et lite håp om en viss mulighet til å nerde litt. Gå litt i dybden og utforske skikkelig. Bli en bedre trener, få bedre forståelse for teoretiske retninger, bli inspirert osv. Det har ikke skjedd i nevneverdig grad. Tvert imot har det heller blitt krangling om valg av metode, rasing over Cesar Milan og noen forsøk på å hjelpe villfarne hundeeiere med basistrening. Ikke noe galt med det, spesielt det siste mener jeg er en viktig ting. Jeg kommer nok alltid til å være noe aktiv på det forumet, men det gir ikke meg så mye tilbake. Det har lett for å bli slik at jeg blir sittende å diskutere relativt uviktige ting, heller enn å trene hundene!

Men nå har jeg meldt meg inn i et nytt forum, Modhund. For en åpenbaring! Er så fornøyd med hele opplegget og aldri har jeg vært så motivert til å trene jevnt og trutt med hundene.

Jeg tror konseptet/siden er under utvikling, men hittil er det fokus på trening i hovedsak. Og hvilket fokus! Man kan presentere seg i en egen tråd. Du kan opprette egen treningstråd - hvor du kan poste film, bilder, målsettinger og hvordan treningen går. Det er lite press på å prestere - tvert i mot er det masse oppmuntring, man kan få tips og råd om man ønsker det og mest av alt er det en liten heiagjeng som heier deg videre! Kan det bli bedre?
Etter min mening? - JA! Det kan det. Man kan nemlig opprette litt mer nerdete tråder, hvor man kan diskutere fag, teorier, metoder, ulike problemstillinger osv. Etter hvert skal jeg boltre meg i den biten og forhåpentligvis er det noen flere som vil være med på nerdingen. :-D

Hittil har jeg lagd en treningstråd for alle hundene mine og oppdaterer daglig eller litt sjeldnere. Andre oppdaterer mer, eller mindre - alt etter hva de ønsker eller har tid til. Man kan lage tråd for hver enkelt hund om man heller vil det.

Det er også månedens utfordring - som jeg har påtatt meg ansvaret for. Veldig gøy med slike utfordringer! Jeg prøver å legge opp utfordringene slik at de er relevante for de fleste og kan brukes aktivt i hundetrening ellers. Og så må man ha litt morsomme greier også, det skal være rom for at alle kan delta! Det er selvsagt fritt frem å komme med forslag til utfordringer.

Andre er flinke til å legge ut bilder i bildetråd, man kan tyte i en egen skravletråd osv.
Rent fysisk synes jeg selve forumet er ryddig og oversiktlig. De ulike forumene er fint delt opp etter hva de inneholder. Etter hvert som det har kommet mer interesse for et tema/sport /e.l har det blitt opprettet egne underfora så man kan opprettholde oversikten.

Det beste med hele forumet er hvordan det inspirerer meg til å trene hundene mine. Den gode stemningen gjør at jeg ikke en gang har vært inne på det forumet uten at jeg har blitt inspirert til å ta en liten økt med hundene mine, eller inspirert til å trene noe spesifikt, eller til å planlegge en senere økt. Gull verdt for slike som meg, som bor langt uti huttiheita og savner treningskamerater til å dra meg litt i gang, eller som jeg kan dra i gang!

Takk for et supert forum, håper det fortsetter like bra! Om du synes dette høres ut som noe for deg - så er det bare å melde seg inn. Anbefales på det varmeste!

Skippertak, eller jevnt og trutt?

Har vært litt fjern på bloggen, men har trent masse!

For en lengre periode har jeg nå trent daglig med Dis og Ettra. Etter jeg måtte avlive Olympia bare 5år gammel har jeg nok vært mer av en skippertakstrener enn en som trener jevnt og trutt med hundene, motivasjonen var der rett og slett ikke. Og da blir resultatene deretter. Spesielt Dis bærer preg av denne typen trening.

Og hva får man av skippertakstrening? Har man en Dis får man frustrasjon, Dis er lagd for mye trening over tid og når han ikke får det så blir han selvfølgelig frustrert. Frustrasjonen hans kom til uttrykk i lyd når vi endelig skal jobbe. Du kunne formelig se for deg hva som foregikk oppe i topplokket: "YES! Endelig skal vi ut! Kjapp deg, komigjenviskaljotrene! VISKALJOTRENENÅ!" Før jeg rakk å få tenke meg om var han høy som et hus og giret som en tulling. Jeg klarte ikke å holde følge om jeg ikke valgte å trene på noe med høy fart og lite presisjon. og hva skjer da? Jo, da holder du hunden din høy som et hus og giret som en tulling gjennom hele treningsøkten. Og på den måten blir hunden mer og mer giret for hver gang man endelig finner motivasjon til å ta en økt. En så høy hund er egentlig ikke i en posisjon hvor den er mottagelig for læring, i hvert fall ikke det du som trener vil at hunden skal lære. Det er selvsagt ikke særlig motiverende for deg som trener heller.

Her er to forskjellige videoer av Dis og meg som jobber med fri ved fot. Den ene er fra januar - vi kunne ikke en gang gå et skritt fvf uten lyd på den tiden. Den andre viser Dis etter 2-3uker med jevn trening daglig nå i mars.

Jeg vet hvilken hund jeg helst vil trene med! Beklager litt ekkel lyd fra mobilen i den nederste filmen. Han er fortsatt høy, fortsatt kjapp som lynet, den store forskjellen jeg opplever er at han er ikke i nærheten like frustrert og han er lettere å lese i forhold til å sette fornuftige kriterier for å komme oss videre. Han er mottagelig for å lære det jeg vil at han skal lære. Kanskje vil han lande enda litt til når vi ikke bare har trent jevnt i 1mnd, men flere mnd. :-)

Ettra har taklet skippertakstreningen mye bedre enn Dis. Men så er hun også eldre og var godt trent før hun ble syk og før jeg mistet motivasjonen. Mulig at det har noe å si. Med henne må jeg bare senke kriteriene veldig i starten og så når hun er på kan jeg ganske greit øke vanskelighetsgraden. Det er likevel ikke optimalt og det går selvsagt bort mye verdifull treningstid på å hente henne inn igjen først. På Ettra opplever jeg den største forskjellen ligger i hverdagslydigheten. Når jeg trener aktivt over tid med henne merker jeg at hun blir lydigere i hverdagen parallelt.

Vil man se resultater, gode resultater, så er veien dit enklest om man trener jevnt og trutt!

På tur

Gikk en herlig tur til Boråskullen i dag med Dis og Malak. Koste oss verre i nydelig vær og deilig temperatur.

Janni gikk i t-skjorte, men det er jo ikke noe nytt.

Nydelig utsikt!
Dis mente at skogstien var ypperlig til fvf-trening. Så da ble det litt av det også. :-) Er jo fint med litt variasjon i treningen skulle jeg mene. Ganske fornøyd med posisjonen hans og synes også han er i et relativt bra modus her.

Fvf - igjen.

Tok et par dager pause med Dis. Jeg tror det er greit å legge inn slike dager her og der. Men det hadde ikke veldig positiv effekt på presisjonen i fvf. Men vi holder hardt på kriteriene og jobber videre. I løpet av økten følte jeg at han igjen gikk der jeg ville ha han også.

Ettra er endelig etter mye om og men friskmeldt såpass at hun får jobbe litt også. Først kennelhoste og så grusomme poter som ikke ville gro betyr at hun må trenes opp til normalnivå igjen. Vi skal ha fokus på grunnferdighetene en liten stund nå, tenker jeg. Jeg tror det er bedre å sette lista litt lavere og heller finne ut at jeg kan heve den fortere enn planlagt, enn å evt måtte senke og senke kriteriene. Litt nesearbeid skal vi også jobbe litt med.

Tur til Sunne

I dag har meg og Malak gått til nabokommunen Sunne for å "hente" Janni som kom hjem fra sjøen. Vi har aldri gått hele den veien før så det var gøy å finne en ny rute.  Det er ca 30km til Sunne, men jeg gikk en liten snarvei. Så der sparte jeg vel noen km. Men om det akkurat i dag var særlig til snarvei tviler jeg nå på.

Først og fremst feilberegnet jeg hvor lang snarveien var. Og i tillegg var terrenget mye tøffere enn jeg hadde trodd. 29.54min brukte jeg på den km snarveien varte! Jeg snublet gjennom bare myrpartier og vaset gjennom snø som rakk meg opp til låret. Med skarehinne på toppen og myk snø under, gjerne med litt råtne felte trær og andre ukjente myke ting under som kunne sørge for at jeg havnet skikkelig godt nedi der, fortrinnsvis så jeg satt fast og måtte kave som en tulling for å komme meg opp igjen. Malak var veldig tydelig på hva han syntes om farten min! Kom igjen da, stirrer intens på meg og formelig skubber meg i baken for å få meg ut av hullet jeg har klart å klure meg nedi. Når jeg endelig klarte å komme meg opp på veien føltes det som den største bragden jeg har gjort den siste evigheten.
Malak gikk fri stort sett hele veien, spretter rundt og sjekker det som sjekkes kan. F.eks forsvant han opp på toppen av en svær tømmerhaug før jeg fikk sukk for meg. Den ser kanskje ikke så stor ut på filmen, men den er stor og jeg ante ikke om den var trygg å klatre oppi.

På en skikkelig skogsetappe tror jeg han hadde funnet seg en bit med hundehimmel, spor på kryss og tverrs. Tydeligvis hadde det gått en rev like før oss, om jeg skulle dømme etter sporene og etter Malak sin iver. Men han stopper og kommer når jeg roper, så ikke noe problem. Oppi skogen var det ganske masse snø. I det vi kommer ned på andre siden av bergtoppen er det et helt annet landskap og ikke noe snø så langt man kan se. Fikk skikkelig vårfølelse der jeg gikk i den varme sola og så på engene som strakte seg utover og ned mot et isdekket vann. Kunne nesten se hvordan isen smeltet. Utrolig deilig!

Siste etappen gikk langs en ganske trafikkert 80-vei. Var ikke veldig lysten på å gå der, men det gikk veldig fint. Møtte en del andre gående langs veien så bilistene er antageligvis ganske vant til det.
Bare noen få km fra Sunne hadde visst Janni kommet så langt at han kunne plukke oss opp. Litt kjedelig å ikke gjøre ferdig turen på egen hånd, men nå ville jeg veldig treffe Janni igjen så til pises med det! Vi endte på 22km. I Sunne fikk Malak en liten miljøtreningstur også, når vi først var i litt mer folksomme strøk. Det gikk strålende. Rolig og grei, tok godbiter og reagerte ikke på folk, hunder eller ender. En god endring fra hvordan han var tidligere.

Denne turen skal jeg definitivt dragse med meg Janni på ved en senere anledning! :-)

Fri ved fot, på bedringens vei!

Vi har tydelig funnet nøkkelen for fvf, for nå går det så det suser. Jeg har allerede begynt å sette fvfen inn i kjeder igjen. Skal vi komme noen vei må vi nesten gå fremover. Vi kan ikke stå på samme sted og trege, selv om fvfen enda ikke er 100%. Vi trenger å trene kjeder.

Jeg legger også inn en del venting her og der. Jeg snakker til ikke-eksisterende dommere. Jeg gjør meg selv litt nervøs om jeg klarer, litt nervøs pusting. Jeg jobber selv om det oppstår teite forstyrrelser som f.eks byksende rådyr. Og andre småting som forhåpentligvis forenkler overgangen fra alene-trening til å trene med hundeklubb igjen - og til sist konkurranse.

Suksess!

Andre økten i dag løsnet det skikkelig på fvf! Første økten var ikke imponerende, jeg gikk ut og hadde fokus på at jeg skulle ha han med meg fra første sekund. Gikk veldig bra, og så ringte Janni. Når tlfsamtalen var slutt var Dis på en litt annen planet enn meg. Høy og klar for action. Det ble sånn passelig bra, vi fikk noen gode strekk, men flere som var helt på trynet.

Økten nettopp startet vi som første og uten den forstyrrende tlfsamtalen gikk det veldig bra. Han var i riktig modus og vi kunne gradvis øke lengden. Så kom de helgolands rådyrene som absolutt må valse i nærheten av oss. Tenkte med meg selv at vi faktisk må klare å jobbe med forstyrrelser så jeg kjørte på med høy frekvens. Ikke særlig effektiv trening. Hjertet i halsen og passelig interessert hund. Dis har aldri vært noe særlig på godbiter. Det var ikke et problem å holde han hos meg, men læringseffekten var dårlig. Jeg vurderte litt frem og tilbake mens Dis lå i pause. Kom frem til at jeg ville forsøke med bedre kvalitet på belønningen. Holder jeg tunga beint i munnen og har fornuftige kriterier burde jeg kunne få skiftet fokuset hans og få jobbet med det jeg ville jobbe med i dag. Jeg var antageligvis overforsiktig med kriteriene i starten, men det fungerte suverent. De var krystallklare og enkle. Innen kort tid hadde han mistet all interesse for rådyrene og han jobbet intenst og fokusert på å vinne belønningen. Høy, men ikke så høy at han mistet helt forstanden. Ikke noe lyd heller, som er det vi har jobbet mot. Og vi endte med å gå lengre strekk enn vi har gjort på veldig, veldig lenge - kanskje noensinne! Jeg var så fornøyd med han og meg selv at jeg ikke har ord for det. Mulig at LP-dommere vil synes han ser en smule gal ut, men det får så være. Han jobbet som en helt. Jeg skulle ønske jeg hadde filmet denne økten så jeg kunne sett hvordan vi så ut som ekvipasje. Janni kommer snart hjem, kanskje han kan få filmet oss litt.

Dis måtte ha en dypp i bekken og bade litt i snøen før vi gikk inn - varmt å trene selv om det ikke er mer enn 2 grader ute. Nå ligger han strak ut og nyter livet. :-)

Fvf - oppdatering

Så vi prøvde baklengskjedingen jeg nevnte tidligere, og det fungerte bra, helt til Dis ble litt for høy og vips så var vi tilbake til utgangspunktet. Såå, jeg tenkte - oki. Back to basics og denne gangen skal jeg ikke bli irritert og slutte, ikke bli irritert og la kriteriene mine gjøre saltomortale. Bare gå og gå og gå, og klikke når han kommer inn i posisjon. Kjørte 3 økter a 15min, med småttispauser her og der. Lengre pause mellom. Tredje økten begynte jeg å kjenne at han landet. At han skjønte hva som var lurt å gjøre. Og plutselig gikk vi noe som lignet på strekk. I dag kjørte jeg 2x15 etter tur, han landet på andre økta. Fikk flere ok strekk. Vi fortsetter slik og jeg forventer egentlig at dette skal gå rimelig radig når jeg nå har funnet noen gode knapper å trykke på. Må passe på at Dis blir trent jevnlig om vi skal ha noen sjanse om å komme oss ut i konkurranseringen. Og det skal vi jo. OG vi skal ha en dølekker fvf!

Det tar evigheter å laste opp film for tiden, så beklager kjedelig blogging uten film.

Når alt går på tverke

I dag har jeg hatt noe av den kjipeste opplevelse jeg noensinne har hatt med Dis. Dis er alltid lydig i hverdagssituasjoner. Alltid. Helt til i dag. I dag måtte jeg slippe han ut mens jeg fortsatt kledde meg for å gå ut(han klarte ikke å holde seg lengre). Får på meg klærne i en faderlig kave og ser ca 10 rådyr på vei over veien rett foran Dis. For første gang i historien ignorerte han meg når jeg kalte han inn. På null komma niks var han og rådyrene forsvunnet over veien, marka og inn i skogen. Å følge etter var hensiktsløst. Jeg har aldri vært så sint noensinne før, tror jeg. Når han etter noen minutter, jeg aner ikke hvor lenge, kom til syne uti marka er jeg fortsatt like sint, kanskje enda mer sint nå. Jeg kalte han inn og han kom, helt til han kom nær nok til å se mitt rødglødende sinne. Da stoppet han og ble stående å se på meg. Jeg klarte ikke å riste av meg sinnet, men fikk han inn. Og gav han en skikkelig lekeøkt uti gangen. Måtte jo vise han at selv om jeg er rasende så er det trygt å komme når jeg roper. Dessuten fikk jeg ristet av meg litt av sinnet også. :-)

Etter en halv time ser jeg at en gruppe av rådyrene er kommet tilbake ut på marka. Jeg funderte litt frem og tilbake, men kom frem til at rådyrene godt kan lære seg at marka foran huset vårt ikke er fritt for farer. Dermed tok jeg med meg Dis i sele og fleksi(har ikke langline!), med et par baller og ei lekeflette i lomma. Vi gikk så nært at rådyrene begynte å gå av gårde. Dis starter å løpe etter, jeg kaller inn, han snur og jeg belønner med lekeflette. Vi jobber oss unna før vi igjen nærmer oss. Gjentar dette noen ganger. Forsøker å unngå å stresse rådyrene for mye. På slutten føler jeg meg såpass trygg på Dis at jeg kobler han fri og lar han løpe ut mot rådyrene. Kaller han inn og råbelønner når han tverrsnur. Gjentok en gang til med samme resultat. Denne gangen lekte vi oss hjem og lot rådyrene få roe seg. Det føles godt å gjøre noe fornuftig ut av en skikkelig fæl opplevelse - selv om skulderen min nå er dypt ulykkelig.

Red: Jaggu fikk vi ikke en fin rådyrøkt i dag morges også. Kom ut til en mengde rådyr på marka og Dis tilbød utgangsposisjon. Vi jobbet en liten stund uten at Dis viste tegn til å ville løpe etter besøket til tross for at de stakk avgårde med noen vakre byks. Fornøyd med utviklingen så langt. Skal jobbe videre så lenge rådyrene frekventerer jordene her. Må vel utnytte de forstyrrelsene vi kan få. For ikke å snakke om at livet er mye kjekkere når hundene kan ha den friheten de er vant til.

Belønningsforventning og frustrasjon

I dag har jeg hatt en lengre funderingsseanse på handletur til Munkfors. Om belønningsforventning og hva som skjer når belønningen ikke kommer når man hadde tenkt. Dis og jeg har hatt litt uenighet når belønningen skal utleveres i fvf-treningen. Vi står og stamper på samme sted egentlig. Han er frustrert og jeg er frustrert. På tur går det fint, da kan han gå fine strekk uten belønning, men jeg har ikke klart å overføre det til trening utenom turgåing.

Men så har det seg slik at jeg er gift med en sjømann. Han er nå på sjøen for tredje uka. Vi snakker sammen på tlf  2 ganger om dagen som oftest fast tid pga vaktene hans. Men så hender det seg at det ikke kommer noen tlf. De få gangene dette skjer pleier jeg å være forberedt på at tlfsamtalen kan utebli. Men i forgårs kom ikke den siste samtalen for dagen. Ikke den neste heller. Den tredje uteble også. Etter den første missen var jeg rimelig frustrert, ble litt rastløs og skal jeg være ærlig - sur. Neste miss ble jeg enda mer frustrert. Enda mer rastløs og jeg ble ikke mindre sur, det kan jeg love deg! Siste missen ble jeg direkte sint. Det gjorde fysisk vondt av frustrasjon og jeg hadde en del rimelig irrasjonelle ting jeg tok meg til. Faktisk så ille at jeg gikk inn på fb for å sende han en melding der(bare så jeg faktisk kunne gjøre noe, hva som helst, ut av frustrasjonen min), enda jeg visste at han ikke ville få den før de fikk dekning igjen og han da også ville kunne ringe meg, jeg stirret eviglenge på mobilen for at den skulle ringe, jeg skrittet frem og tilbake over gulvet, jeg bannet og svor. Telefonen ringte ikke før den ville, nemlig nesten 48t siden forrige gang. Da var jeg rimelig segneferdig av å vente.

Disse to tingene klarte jeg plutselig å sette i sammenheng i dag på turen. Er ikke så ofte jeg går uten hund, så de gangene kan det hende seg at det kommer noen gullkorn seilende. Denne gang i form av en forståelse for hvor vanskelig det må være for Dis å skulle "komme over" den forventningen han har til å få belønning når han mener at den skal komme. At dette ikke vil være så enkelt å gjøre noe med uten å få med noen nisser på lasset på den ene eller den andre måten. Det vil jeg jo ikke! Ikke vil jeg heller at han skal kjenne på den frustrasjonen jeg kjente på, for det var ikke noe behagelig! Så jeg kom i tanker på å bruke baklengskjeding noen økter. For hver økt har jeg en fast plass hvor det belønnes og så øker jeg lengden på strekket i forkant. Samtidig skal jeg selvfølgelig jobbe med å øke fvf-strekkene på tur slik at det blir lettere for ham å ta koblingen. Oppdatering kommer!

Munkfors Brukshundklubb

Så kom jeg meg endelig i vei for å se på den lokale hundeklubben!
Akkurat da jeg skulle av gårde begynte det å regne ganske heftig. Oppå de allerede isblanke veiene!Så jeg seilte bortover isen i sneglefart med en paraply på armen. Det var strødd, litt, men med regnet ville steinene bare danse rundt oppå vannet og isen. I oppoverbakkene føltes som om for hvert skritt jeg tok skled jeg to tilbake. Hadde opptil flere bambi på isen hendelser, men klarte å holde meg på beina - sånn noenlunde - selv om jeg må innrømme at det ble en del veiving med armer og slikt. I nedoverbakkene var det enklest å bare jogge sakte nedover, selv om skuldra mi lurte på om jeg var gått fullstendig fra forstanden. Ikke sikker på hva som var verst eller best: skli nedover bakkene i sakte fart og potensielt dette og risikere at skuldra hoppet ut igjen eller jogge nedover og krangle litt med vond skulder i etterkant. :-P Jeg angret til og med på at jeg ikke tok en "tante Bergljot" og tok på meg de forhatte broddene. Jaja, 12km stavring senere var jeg endelig fremme, med skulder på plass og greier. Det var Årsmøte og for et oppmøte. Kan ikke huske å noensinne ha vært på et årsmøte for en liten lokal hundeklubb med så masse folk. Så kjekt! Veldig trivelig å se. Startet såpass sent at det var for mørkt til å få noe skikkelig inntrykk av uteområdet, men det jeg så virket veldig bra. De hadde ganske mye aktivitet også, blant annet 2 lydighetskonkurranser i året! Så det ser jo bra ut for en myk start i ringen :-) Havnet ved siden av et par trivelige jenter som ikke bor i kommunen, men i nabokommunen. Og de fortalte at de foretrakk å reise hit til Munkfors for å trene med dem heller enn å trene i nærmeste klubb for det var en bedre klubb her! Det må jo tegne bra. :-)

Her er jeg på vei til klubben og syntes inderlig synd på med selv! Beina for i alle retninger. :-P

 

Så var det bare å ta fatt på tilbakeveien som på ingen måte var blitt noe enklere av at mørket hadde senket seg og jeg dermed ikke så noe som helst. Viktig med litt utfordring i hverdagen. :-P Jeg kom meg helskinnet hjem og jeg tror ikke noen så meg kave rundt som en snurrebass. Brukte lengre tid enn jeg kan huske å noensinne ha brukt før.

 

Nå må jeg komme meg ut på tur med Dogsa, de er skjønt enige om at jeg ikke er glad i dem lengre. De fikk jo ikke noe skikkelig tur i går. ^^

Kloklipp

I dag fikk jeg for første gang klippet alle klørne på en gang på SikoMalak! Herlig. :-) Han har hatt et stort problem med dette fra tidligere. Såpass at de på dyreklinikken brukte to personer til holde han og en person til å klippe klør. At dyrlegen vil skape et slikt forhold til sine pasienter er ikke til å forstå. Jeg kan ikke fatte og begripe det. Jeg vil i hvert fall ikke at mine hunder skal gjennomgå en sånn skrekkopplevelse hver gang klørne skal klippes(vi klipper gjerne en gang i uka).
Første gang vi jobbet med problemet var stakkaren virkelig livredd for å bli holdt fast og enda mer redd for at noen skulle ta på føttene hans. Klosaksa ville han ikke ha i nærheten av føttene sine overhodet. Begynte med godbiter, men følte ikke det var særlig effektivt. Vanskelig å finne gode kriterier å holde oss til og lett for å gå over grensene hans. Etter vi fikk han i hus merket vi fort at han elsker massasje. Så rolig og forsiktig begynte vi å jobbe med at vi kunne massere nedover beina hans og til slutt også potene. Han sovnet stadig vekk mens vi holdt på og jeg fant ut at jeg skulle snik-klippe noen klør mens han sov der. Siden det gikk veldig bra fortsatte jeg med det mens jeg også jobbet med godbiter parallelt utenom. Men så en dag merket jeg at han ikke sov mens jeg klippet kloen, han lå og så på! Så jeg sluttet med treningen med godbiter som jeg ikke følte var særlig effektiv på ham og begynte å bruke massasje som belønning for at jeg klippet. Jeg klippet kun en enkelt klo i gangen, kanskje to. I dag startet jeg med å massere han, fant frem saksa, klippet en og en klo mens han rolig så på, massasje/kløing mellom hver klo. Og vi kom gjennom alle fire potene mens han lå rolig ved siden av meg og slappet av. Hvilken forskjell på rundt 1måned! :-)

 Først litt kos.

 Muligens en smule bekymret. Men holder frivillig poten på plass.

Mer kos, deilig!
Vanligvis holder jeg helt forsiktig rundt poten og holder den opp så det er enkelt å se hvor jeg skal klippe. Fikk ikke det til når jeg skulle ta bilde.

Helgebesøk og hvordan takle stress som utarter

I helga har vi hatt besøk av en god venn med en herlig hund. Dette er en hund med mye kapasitet, meninger i mengder, store reaksjoner og den er sta som et esel. Helt vidunderlig om man vet hva man driver med. Og denne dama vet hva hun driver med stort sett. Men denne typen hund er ny for henne, og den er også en import etter de nye reglene - så man er prisgitt andres måte å ha hund på. Man får rett og slett et par nisser på lasset. Den lille nissen hun fikk var at hunden ikke helt hadde lært seg å trykke på avknappen selv. Vi tror nok valpen var vant til å bruke de andre hundene i huset på å få ut overskudd og evt opparbeidet stress. I et enhundshus var ikke dette et optimalt startpunkt. Tvert i mot, for en person som har hatt hunder av et litt annet kaliber er nok dette en stor overgang - og hun hadde fortjent å fått en lettere overgang med en 8ukers valp så hun selv kunne forme sovevaner og andre rutiner etter egne behov. Det skal også nevnes at denne damen på sett og vis er ny på klikkertrening, eller i hvert fall på å utnytte klikkerfilosofien i hverdagstreningen. Hun har dog gjort et fantastisk arbeid med han allerede og jeg vet at de kommer til å komme i mål med eller uten min hjelp. Forhåpentligvis klarer de å komme litt lettere i mål etter å ha fått et nytt perspektiv på ting. Vi vet alle hvor lett man kan kjøre seg fast i gamle tankespor og rutiner, og hvor vanskelig det er å ikke få til noe man gjerne vil.

Planen for besøket var jo å trene hund. Vi skulle trene LP, søk, jobbe litt med treningsrutiner, gå eviglange turer og tyte hund. Vel, tyte hund gjorde vi. Til gangs! Resten ble pent lagt på hylla, sammen med mine hunder(oki, de fikk soverommet mitt og fri tilgang til senga og noen turer på jordet i fri dressur) :-P, og så tok vi fatt på det vi fort skjønte var nødvendig å ta tak i. Og som besøket gjerne ville ha hjelp til å ruske opp i. For et liv det ble! Haha. Hunden liker meg godt, vi har trent en del sammen før og han har lekt en del med meg. Det ville han også nå. Som han ville leke! Første kvelden observerte jeg mest. Han var overalt, undersøkte, hoppet, gravde og generelt sett storkoste seg. Og når lysten tok ham ville han gjerne kampe med meg. Om jeg ikke ville kampe så desto morsommere! Den kvelden forsøkte vi å binde han fast og gå fra han om han ble ufin. Det fungerte jo og ville nok hatt effekt på sikt, men samtidig var det ekstremt urettferdig ovenfor hunden. Han stresset seg enormt opp. Det er ikke bra for en hund man forsøker å roe ned, for ikke å snakke om at man motarbeider seg selv i prosessen. Så vi gikk i tenkeboksen igjen. Det er ikke et alternativ å gi opp, seffers, og det var ikke et alternativ å sende stakkaren hjem uten en god løsning jeg hadde tro på.

Neste morgen våknet jeg like forvirret som jeg la meg. Vi hadde funnet Karen Pryors Relaxation Protocol på nett og var enige om at den skulle kjøres gjennom når de er vel hjemme igjen, men hvordan takle lille gullet når han skapte seg var vi slett ikke sikre på. Vi diskuterte muligheten for å bruke bur, men da måtte vi først få trent inn buret på skikkelig vis så det kunne brukes på en ok måte. Og vi var vel begge to ikke helt sikre på om det var noen god løsning, vi følte vel ikke egentlig det. Trinn to av "Planen" kom jeg opp med på slump. Han hadde fått det for seg at han skulle kampe med meg - og tok tak i jakkegenseren og fikk noen fulltreffere i huden også. Jeg grabba tak i halsbåndet i ren selvoppholdelsesdrift og holdt som om det gjaldt livet. Det føltes som om det gjaldt livet og, det var fordømrade vondt! :-P Riktignok klarte han å glufse litt på armene mine mens jeg holdt han, men han fikk ikke noe skikkelig grep og han hadde det ikke så morsomt som han hadde tenkt seg. Og mens jeg vurderte om jeg kunne slippe uten å måtte se meg om etter et gravsted og om jeg kunne fortsette å holde uten at det ble hull(alt føles veldig dramatisk i slike settinger ;-) :-P ), valgte han å snu kjeften bort fra armene mine og snuse på den nærmeste gjenstanden. Det ble rolig jackpot! Trodde ikke mine egne øyne! Jeg roste han med rolig stemme og fant frem goduttrykkene mine som jeg pleier å bruke mens vi trener i belønningssammenheng, klappet og masserte han rolig. Jeg ville jo virkelig ikke få han opp igjen i stress. Jeg trodde ikke han kom til å gi seg, og var helt mo i knærne etterpå av lykke over hvilken fantastisk retrett han gjorde. Det er viktig å merke seg at mens jeg holder i halsbåndet har han fri lufttilstrømming, null struping. Det er kanskje en tanke ubehagelig situasjon, men jeg ser han aldri rett i øynene, jeg går ikke i konflikt med ham - jeg bare forsøker som best jeg kan å unngå å bli (leke-)bitt eller få jakkeermene ødelagt. Det er ikke en direkte kamp, men en viljekamp. Hadde jeg gått i direkte kamp med den hunden hadde jeg tapt. Den hunden krever at man er smartere enn han, ikke at man prøver å være sterkere. Så dette skal være en form for negativ straff, ikke positiv straff. Jeg klarte ene gangen ved et uhell(vi var ute og jeg mistet balansen i snøen) å få han over på det som kunne blitt "positiv straff"(det ble jo selvsagt ikke positiv straff siden det ikke hadde den effekt på adferden, men det er ingen tvil om at han oppfattet det som om et ubehagelig stimuli ble tilført og hadde han sluppet som følge av den stimulusen hadde det blitt positiv straff), altså at han opplevde at jeg var i konflikt med han og at det ble en "skikkelig kamp", det vil jeg IKKE anbefale. Det gikk bra, han kom jo ikke til på skikkelig vis, men det virket helt motsatt av det vi ville. Armene mine er ikke helt pene etter helga. Her er et dårlig bilde av ene armen.

Trinn tre i Planen er å øke generell kontroll. Høres nok litt stygt ut, og kontroll er et tveegget sverd - det kan bli for mye av det. Men her kan eier trygt øke på. På tur anbefalte jeg f.eks at så lenge han var i bånd får han mindre mulighet til å markere. Han kan få snuse, men han trenger ikke lette på beinet annenhver meter. Det skaper stress. Dette er en av de tingene jeg har gjort med SikoMalak, og det har hjulpet utrolig godt på han. Det hjalp på lille beistet også - allerede på første turen! Det er jo selvsagt ikke slik at han ikke får lov i det hele tatt, men man velger heller "gode" steder for ham. Forhåpentligvis vil han etter hvert få et litt mindre behov for å utfolde seg og så klarer han selv å bestemme hvor det er verdt å pisse og ikke. Malak er allerede godt på vei der! :-) Inne har jeg ikke lagt så mye føringer på venninnen min - hun klarer helt fint selv å bestemme hvor mye og lite som skal skje. Jeg har derimot lagt litt føringer på når hun skal sette inn tiltakene. F.eks her hos oss - vi ville ikke at han skulle gå bort til der mine hunder var og snike på(plage) de. Det ble bare styr og utrivelig for hunder og oss. Så når er da riktig tidspunkt å gripe inn og stoppe hunden? Så fort du skjønner intensjonen til hunden! Om man bommer på intensjonen en og annen gang er det ikke verdens undergang - man ber jo bare hunden om å "være her", legge seg eller bare setter ei hånd/kropp mellom hunden og det spennende og dermed sperrer for tilgangen. Ikke noe som hunden har vondt av. Venter man til hunden er på vei og kanskje har rukket bort er adferdsmønsteret allerede forsterket og man må jobbe enda litt ekstra for å komme i mål. Tidlig ute er virkelig å anbefale.

Søndagen fikk jeg en økt hvor jeg kombinerte alle de tre trinnene i planen. Vi hadde bestemt oss for at nå skulle vi endelig kjøre litt søk. Jeg passet trollungen mens gode løsninger og en slagplan for økta ble lagt. Den slags planlegging tar litt tid, han ble rastløs av at folket hans forsvant, og han slet tydelig med at han gjerne ville finne på noe å gjøre. Jeg så at han vurderte et par ganger å forsøke seg på genseren min, men besinnet seg og fant ut at det var jo ikke så morsomt likevel. Deretter vurderte han å plage litt på de andre hundene, men der ble han stoppet av meg før han kom så langt. Jeg så helt klart at nå begynte han å kjøre seg opp og at han var veldig frustrert. Så jeg bestemte meg for å prøve første dagen av Protokollen ovenfor. Pga godbitene jeg brukte måtte jeg kombinere med doggiezen så han fikk en liten ekstra utfordring der, men også litt hjelp til å fokusere. Det fungerte helt suverent. Etter gjennomgangen la han seg ned og slappet av mens jeg fikset litt greier. Når folket kom inn igjen - og vi forventet at han skulle kjøre seg opp igjen pga at hun hadde vært ute - så hadde han visst fått muligheten til å kjenne på at han kunne slappe av for han la seg ned og snart sov han også. Her har vi til og med bildebevis! :-D

Jeg vet at de allerede har jobbet mye med It's yer choice  og dette er det lurt å fortsette med - stress og manglende impulskontroll er en dårlig kombo! ;-) Den slags jobbing gjør også prosessen videre så mye enklere. Det har allerede gjort jobben lettere, jeg hadde aldri trodd at han skulle klare å besinne seg såpass bra som han gjorde siste dagen utfra det jeg så første dagen. Det skal også nevnes at vi i utgangspunktet jobber med å tenke ut hvordan vi kan unngå at han går så høyt opp at han duster seg. Det er hovedelementet, og handler om den økte kontrollen jeg nevnte ovenfor. Men det er viktig å ha et verktøy til å takle de situasjonene som oppstår når man bommer i forarbeidet. Min gode venninne fikk også en til jobb av meg - en ting jeg tror hun selv hadde sluttet med umiddelbart om hun hadde merket hva hun gjorde. Og sannelig, når jeg fortalte om det var hun helt enig og var ikke klar over at hun faktisk gjorde det heller. Jeg har dessverre en del slike greier selv, så vel, jeg sier ikke mer om det... :-P Jevnlig massering anbefaler jeg også til hunder som sliter med å selv finne roen.

De tre hovedtrinnene i planen er altså: 1. Gjennomføre Relaxation Protocolen og bruke den jevnlig. 2. Stoppe all uønsket biting og stressing med å sørge for at han ikke får tilgang(ved å holde han i halsbåndet). 3. Økt kontroll og da med den hensikt at han ikke får muligheten til å stresse seg opp.

Skulder ut av ledd

Je, overskriften sier vel det meste. Lille nykomlingen klarte å dra skuldra mi ut av ledd i forgårs. Det har skjedd flere ganger før, så jaja. Uansett betyr det at høyrearmen min er ubrukelig en god stund. Så blir ikke mye skriving fremover. Jeg skal filme det jeg får gjort av trening, så jeg ikke glemmer bloggingen igjen. Men noen dager med full ro må jeg nok ha.

Omplassering i hus

Vi fikk plutselig en forespørsel om å hjelpe noen med en hund og har nå en ung hannhund i hus. Han er en morsom sak som begynner etter bare noen få dager å fungere godt i heimen. Jeg skal skrive litt mer om hva jeg vektlegger når jeg får en ny hund i hus en av de nærmeste dagene, når jeg har litt mer tid. Han har på bildene på seg blå sele om noen var i tvil. :-)

Gjennombrudd!

Litt lite filming og blogging. Janni er hjemkommen og prioriteringen skifter litt. Men vi jobber da på med hundene likevel. Og i dag hadde Dis og jeg altså et herlig gjennombrudd på sans og samling-fronten!

Litt forhistorie: vi jobber med rett aktivitetsnivå fvf. Har startet helt på nytt og planla å følge Lottes herlige trinn for trinn opplegg for fvfen. Et genialt opplegg om du starter med valp, med Dis måtte jeg ta det litt lengre. Så først ro på kassa. Men jeg skjønte fort at jeg ikke bare må ha bakpartskontroll og ro på Dis, jeg må også jobbe med forpartsbevissthet. Rent generelt kan man si at Dis trenger å lære å vite hva han gjør med kroppen sin og når han gjør det. Han er som et lyn, den saken, alt foregår med lynets hastighet. :-D  Noe som er spennende og utrolig kjekt når det fungerer, men som krever mye kontroll og gjennomtenkthet fra min side for at det skal fungere. Skal vi være ærlige så har jeg ikke gjort jobben min skikkelig siden jeg nå må ta dette opp igjen.

Uansett, i dag hadde vi en superkort herlig økt. Sidebevegelser i front på planke. Kriteriene hans - forbeina på planken og bevege seg rett til siden med hele kroppen. Mine - ta veldig små steg til siden, om han ikke beveger seg rett i kroppen så beveger jeg meg til motsatt side. Poenget her er at det krever mer for ham å rette seg opp og så følge på meg om han gjør feil, enn å bare følge meg og gjøre rett fra start. Viktigste er uansett at jeg beveger meg såpass lite at han enkelt beveger seg rett, jo færre feil han gjør, jo bedre. Vi kan fort øke på når han beveger seg mer presist.

Så til gjennombruddet vårt. Han ligger fint i dekk-pause ca 1m unna planken. Jeg belønner ham for dekken med en godbit som jeg så bruker som transport helt inntil planken med meg selv på den ene siden og han på den andre, klar til repetisjon. Han beveger seg så helt ROLIG(!!) oppå planken! Jeg belønner og beveger meg så til en av sidene, han følger rolig og kontrollert etter. Ikke akkurat rakettforskning. Men noen ganger må man bare tilfeldigvis gjør noe helt grunnleggende enkelt, som er vidunderlig genialt. Gode treningsrutiner kan jeg visst ikke prise nok, og bedre skal det bli!

AHA-opplevelse

Dis er som nevnt noget høy når vi trener. Spesielt ute i hagen. Inne er han mye bedre. På mandag var vi på vår første skikkelige tur etter kennelhosten. Her fikk jeg meg litt av en overraskelse! Selv etter lang tid uten tur og de rutiner som medfølger var han på nett fra første sekund. Han snur på 5-øringen når jeg kaller, kommer rett inn i en flott utgangsposisjon, sitter og venter så lenge det tar, evt flytter seg fint etter meg om jeg må justere oss i forhold til det som passerer, før han får belønning. Med andre ord klarer han på tur å bytte mellom høyaktive momenter og roligere konsentrasjonsmomenter. Han går også kjeder av ulik lengde helt fint. Han koker ikke over, han er fin og grei å jobbe med. Faktisk er han mer enn fin, han er en real drøm.

Så hvorfor denne forskjellen mellom Dis på tur og Dis på trening i hagen? Vi går mye på tur, gjerne 4-6t  3-4 ganger i uka. Så det blir mengdetrening og den foregår jevnt og trutt. I hagen har vi derimot hatt veldig ujevn trening. Jeg tror, opplever, at Dis koker over i hagen fordi han gleder seg sånn til å trene! Fordi jeg ikke har vært flink nok til å trene jevnt. Dis er ikke en hund som fungerer særlig godt på ujevn trening.

Så hvordan utnytte denne informasjonen? Planen er å jobbe med finpirk og få inn god flytbasert adferd før jeg tar det ut i hagen. I hagen skal det trenes effektivt og gjennomtenkt. Passe på at jeg legger opp til at han mestrer og at vi unngår frustrasjon blir nok hovedfokuset. Så må man jo også utnytte fokuset hans på tur. Ta med treningen på tur. :-)

På ro i bur-treningen vår går det fremover. Jeg kunne i går fokusere på Ettra og det vi gjorde på skikkelig vis. Dis taklet til og med at jeg hadde et utrop med påfølgende belønningsekvens av Ettra. Han satt seg opp, men han sanset seg og valgte å bli inne i buret. Han fikk sitt eget utrop med påfølgende belønningssekvens når han la seg ned igjen. Superfornøyd! Ettra hadde noen fine posisjonsskifter. Veldig fornøyd der også! :-) Dessverre glemte jeg å filme. Jaja, skal huske det neste økt.

Treningsrutiner og fot

Jeg er på et skjerpe-meg-skikkelig-opplegg. Treningsrutiner er blitt luftslott og ventebrød. Jeg elsker å trene hund, men jeg er en smule lat og faller lett inn en "skal bare"-rutine. Plutselig har man gått evigheter uten en eneste fornuftig treningsøkt. Så akkurat nå er planen som følger: hver gang jeg tenker en unnskyldning for å trene - kaldt ute, trøtt, skal bare lese denne siden/dette avsnittet osv - skal jeg finne en løsning som gjør at jeg kan trene likevel. I starten er jeg ikke så kravstor på hva jeg trener i slike settinger, så lenge jeg kommer meg opp og i gang. Jeg har likevel lagd noen nødplaner så jeg vet i hvert fall hva vi trenger å arbeide med, og på den måten ikke kaster helt bort økten på fjaseri. Jeg har etter hvert også lært meg at når jeg skal til byen for å handle, en tur på 2mil med varer på ryggen, så er jeg sliten når jeg kommer hjem. Det er som oftest mørkt når jeg kommer hjem også. Så da får jeg ikke trent ute. Løsningen er enkel: trene før jeg går, eller ta noen veldig enkle økter inne når jeg kommer hjem.

I går trente jeg etter handleturen, på ro i bur mens jeg trener Ettra. Dette er enkelt å trene i slike settinger. Det krever ikke noe fysisk og er rimelig grei skuring hodemessig også. Ingen lyd - klikk. Ligge i buret - klikk.

I dag var jeg hakket smartere. Treningsøkta tok jeg før turen. Faktisk har jeg enda ikke vært og handlet. Hva vi trente på? Inspirert av denne bloggen gikk jeg i gang med kassemetoden. Vi har fått foten mye under kontroll, men jeg er ikke helt fornøyd enda. Jeg fikk ganske klart for meg hvorfor jeg ikke er fornøyd. Dis var høy som et hus og selv om han jobber og går nesten pent så er det bare nesten. Han er dessuten såpass høy at han rett og slett risikerer å gå glipp av kommandoer, eller at han begynner å lage lyd. Det er jo selvsagt ikke noe jeg vil ha med meg videre. Så før jeg kan begynne med den tradisjonelle kassemetoden må jeg legge inn litt sans og samlings-trening.

Film 1 viser Dis første økt med kassa i dag. Nå var han høyere enn jeg har sett ham på lenge akkurat her, så ille pleier han ikke å være, men det er rimelig enkelt å se hvorfor jeg ikke vil ha den hunden med inn i ringen... Man kan også lure på om jeg hadde lest bloggen til Lotte. Jeg plasserer meg jo slik at han havner i en dårlig posisjon. :-S

Film 2 ble tatt etter noen korte økter på ny "kasse", der hovedfokuset mitt er å skape nok ro i ham til at han kan konsentrere seg om oppgavene sine. Jeg håper at ved å innføre en helt ny kasse og kjøre gjennom alle trinnene Lotte nevner i bloggen sin, etter hvert med et overordnet kriterie der han kun får fortsette å trene om han er sanset og samlet om oppgaven, vil jeg få en fin og samlet fvf. Uten å miste egenarten ved Dis som jeg er så glad i. Han er ikke helt der jeg vil ha han, men ved et par anledninger glimter han til. Blir han for høy pauser jeg ham i "legg seg".

Pause fra Facebook

Jeg har en pause fra fb(den nye policyen deres ble litt i drøyeste laget å svelge for meg) for å vurdere om det er verdt å være på fb. Bare første dagen har jeg innsett hvor mye av en tidtyv fb egentlig er. Kun i dag føler jeg at jeg har trent hundene mer effektivt, flere ganger og på en triveligere måte enn hele forrige måned til sammen. Nå skal jeg innrømme at hundene har vært syk før jul, med kennelhoste - så tur og trening har vært vanskelig. Men likevel. Jeg mistenker at pausen kanskje blir helt permanent.

Så hva har vi gjort i dag?
Børstet støvet av gamle kunster hovedsakelig. Vi har også jobbet litt med kjeding, arbeidet er dog i den helt spede begynnelse. Det blir spennende å utvikle dette videre. Viktigste vi har jobbet med og som vi skal fortsette å arbeide med er at Dis holder roen og nervene så jeg også kan trene Ettra mens han er tilstede. Jeg har utsatt dette lenge, det er veldig kjedelig å jobbe bort slike ting man egentlig burde trene inn som rutine fra dag 1. Bjeffing er noe av det mest irriterende jeg kan tenke meg å jobbe med. Det må likevel gjøres skal vi komme noe sted.
Filmet en snutt hvor vi jobbet med dette i dag. Har enda ikke helt funnet ut av dette med å redigere film, så den er litt lang. For meg er det vi har fått til her en stor triumf! Han bryter dekken og blir litt frustrert et par ganger, men ellers er jeg veldig fornøyd med han. Det er ganske krevende for meg å trene Ettra når jeg egentlig trener Dis, så den biten av treningen er ikke så mye verdt! :-P Forhåpentligvis vil det bedre seg. ;-)